Safe area, lesbarhet og to linjer: tre begreper bak gode talerbildetekster

Safe area er en usynlig ramme inne i bildet. Alt som er viktig, som navn, tittel og bildetekst, bør ligge innenfor den. Begrepet kommer fra fjernsynets tid, da skjermer kunne beskjære kantene av bildet. I dag skjer det samme på andre måter: en nettleser legger over knapper, en strømmetjeneste legger inn egne kontroller, og en mobil viser videoen i et annet format enn kameraet filmet.

Når jeg underviser, ber jeg deltakerne legge et rutenett over bildet før de plasserer noe som helst. Marger på rundt fem prosent av bredden er en grei tommelfingerregel. Det høres lite ut, men forskjellen er tydelig når navneskiltet plutselig ikke lenger kuttes av i kanten.

Safe area handler ikke om å lage tekst liten og forsiktig. Den handler om å vite hvor tryggheten slutter, og så bruke plassen innenfor den med vilje.

• Hold navn og tittel innenfor margen på alle fire sider
• Sjekk bildet i både bred og smal visning
• La ingenting viktig ligge helt nederst, der kontrollene kommer

Lesetid er tiden en bildetekst må være synlig for at en seer rekker å lese den, og helst litt til. Mange kutter den for tidlig fordi de selv kjenner teksten utenat. Seeren gjør ikke det. Hun ser først på ansiktet til taleren, så på teksten, og trenger et øyeblikk til å finne den.

Som tommelfingerregel lar jeg en kort bildetekst stå i minst fire sekunder. Har den to linjer, gir jeg den gjerne seks. I en direktesending er det andre kravet: den som styrer bildemiksen må vite når teksten kan tas bort uten å risikere å kutte midt i en lesing.

Test selv ved å vise bildet til en kollega som ikke har sett teksten før. Hvis hun ikke rekker å lese den ferdig mens du teller sekundene, står den for kort.

Linjelengde er antall tegn på hver linje. For navneskilt på skjerm fungerer det best med to linjer: navnet øverst, tittel eller organisasjon under. En tredje linje gjør at teksten tar for mye av bildet og at seeren hopper over den.

Når en tittel er lang, ber jeg deltakerne forkorte i stedet for å krympe skriften. «Seniorrådgiver, avdeling for samfunnskontakt» kan bli «Seniorrådgiver», hvis resten framgår av sammenhengen. Den som vil vite mer, finner det i programmet.

Skriften må fortsatt være stor nok til å leses på en liten skjerm. Det er derfor linjene må være korte: korte linjer lar deg bruke stor skrift uten å fylle bildet.

• Navn på første linje, rolle på andre
• Forkort tittelen før du krymper skriften
• Unngå tre linjer i vanlige talerbildetekster

Kontrast er forskjellen i lysstyrke mellom tekst og bakgrunn. Problemet i video er at bakgrunnen flytter seg. Taleren går foran en lys vegg, så foran et mørkt skap, og teksten som var lett å lese for ti sekunder siden, forsvinner.

Løsningen er en rolig flate bak teksten, enten en halvgjennomsiktig stripe eller en solid boks. Jeg foretrekker en ensfarget flate med en tydelig kant fremfor skygger og glød, som ofte ser uskarpe ut når videoen komprimeres.

Velg farger fra samme palett som resten av arrangementet, men la lesbarheten styre. Hvis du må velge mellom stilen og leseligheten, vinner leseligheten hver gang.

Bildeteksten er det eneste stedet der seeren får vite hvem som snakker. Derfor bør ordene være sikre. Sjekk navnestavingen mot det taleren selv bruker, ikke mot et gammelt program. En stavefeil i et navneskilt blir stående i opptaket så lenge opptaket finnes.

Unngå forkortelser som bare de innvidde forstår. Hvis publikum ikke kjenner avdelingskoden, la den gå ut. Bruk små og store bokstaver på vanlig måte i stedet for å skrive alt med store bokstaver, for det siste er tyngre å lese.

Ha én person som leser alle tekstene høyt før sendingen starter. Det tar fem minutter og fanger de fleste feilene.

• Bekreft navn og tittel med taleren selv
• Skriv med vanlige store og små bokstaver
• Les alle tekstene høyt før start

Før du leverer, gå gjennom bildetekstene en gang til, med de tre begrepene i hodet: ligger teksten innenfor safe area, står den lenge nok, og holder den seg til to linjer med nok kontrast mot bakgrunnen?

Det som går galt i praksis, er sjelden noe stort. Det er en tekst som ble flyttet to piksler for langt ut, et navn med feil bokstav, eller en tittel som ble for lang fordi noen la til en avdeling i siste liten.

Ta gjerne et skjermbilde av hver bildetekst på toppen av en urolig scene og se på det i lite format. Det er raskt og avslører mer enn du tror.